På Israels 70-årsdag

I disse dager feirer Israel at det er 70 år siden jødenes hjemland ble gjenopprettet som uavhengig stat.  Hendelsen hadde stor likhet med det som skjedde på Eidsvold 17. mai 1814 da Norge av valgte representanter for folket ble gjenopprettet som uavhengig kongerike.  Som i Norge feirer israelerne sin uavhengighetsdag ved å legge stor vekt på å vedlikeholde det historiske minnet.  For som nordmenn, er israelere flest klar over at uten bevissthet om historiske feil og mangler, er faren stor for å gjenta dem.  Som Norge var naboenes svar på uavhengigheten å gå til militært angrep og invasjon, og som det var for Norge, har veien til fred og forsoning med naboene vært lang og vanskelig.  De er ennå ikke kommet helt frem.

 Av dr. Michal Rachel Suissa, leder for Senter mot antisemittisme

Vi har flere ganger omtalt den negative virkningen det har på folkemeningen når politikere og andre offentlige personer står frem i mediene og taler nedsettende, slurvete og fiendtlig om den jødiske staten.  Det samme gjelder den vinklingen riksmediene ofte velger når de omtaler noe som har skjedd i Israel.  Det er så godt som alltid påfallende negativ selv om det finnes unntak.  Man får inntrykk av at alle nyheter fra dette landet har noe negativt ved seg og at norske medier legger vekt på å få nettopp dette frem.

Til NRKs nyhet om at feiringen av Israels uavhengighetsdag hadde man valgt å invitere en ekspert til å kommentere hendelsen.  Det var ikke en representant for landets myndigheter eller det jødiske samfunn i Norge, slik det kanskje ville ha vært naturlig på en slik dag, men man valgte Hanne Eggen Røislien, en religionshistoriker med bakgrunn fra Institutt for fredsforskning.

 

Det ville kanskje være best å forbigå denne NRK-markeringen i stillhet, for den dreiet seg aller minst om Israels uavhengighetsdag og langt mer om arabernes “nakba,” katastrofen, som er deres betegnelse på gjenopprettelsen av den uavhengige jødestaten etter så mange århundrers okkupasjon, undertrykkelse, etnisk rensing og folkemord utført av europeere, persere, arabere og tyrkere, uten at de greide å utslette det jødiske livet i landet.

Men dette er historie som forties av norske medier.  Den enorme suksess dette lille landet har opplevd gjennom sine 70 første år, ble riktignok berørt i et spørsmål til “ekspert” Eggen Røislien som svarte: “Suksess og suksess … det kommer an på hva man mener med suksess.  Suksess er et vanskelig ord å bruke.”  Det vanskelige er nok helst å erkjenne sannheten og gi uttrykk for den.  NRK fikk seg heller ikke der til å være ærlig.

Men det er ikke bare Eggen Røislien og NRK som markerer Israel i år.  NRKs mangeårige “ekspert” Marte Heian-Engdal som i likhet med sin kollega Røislien, også har bakgrunn fra fredsforskningen, har valgt dette året til å utgi bok med den krevende tittelen “Israel, historie, politikk og samfunn” (Cappelen Damm Akademisk).  Vi så frem til at det endelig ville bli utgitt en akademisk lødig bok om dette emnet, – en bok som kunne brukes som referanseverk i den norske Israel-debatten.

 

Vi ble skuffet allerede i det korte innledningskapitlet hvor tonearten i resten av boken antydes gjennom utsagn som dette: “Framtiden for sionismen som ideologi og veien videre for Israel kan heller ikke frikobles fra spørsmålet om okkupasjonen av de palestinske områdene.”  Dette er ikke en uproblematisk påstand.  Den er tvert om så problematisk at den burde vært gitt den oppmerksomhet den krever.  Men forfatteren synes å mene at “okkupasjonen av de palestinske områdene” er en slik selvfølgelighet at utsagnet ikke behøver nærmere begrunnelse i en bok med akademiske ambisjoner.  Det er vel knapt noen av hennes lesere i det norske akademiske miljø som setter spørsmålstegn hverken ved “okkupasjonen” eller “de palestinske områdene,” og “sionismen” er jo for lengst avskaffet som frigjøringsbevegelse i den norske debatten.

Men hos Heian-Engdal er sionismen nærmest noe skummelt, – en bevegelse som i mer enn 100 år har skapt problemer og konflikt både innad og utad.  Sionistbevegelsen, jødenes politiske frigjøringsbevegelse, omtales på en iøynefallende mistenkeliggjørende måte.  Den synes å strebe i retning av italiensk fascisme.  Omtalen av jødiske ledere som Zeev Jabotinsky og Menachem Begin er klart nedlatende og den såkalte “nasjonalreligiøse bosetterbevegelsen” behandles nærmest som uansvarlige tullinger.

 

Dette er synd fordi Marte Heian-Engdal har i mange år samlet svært mye interessant stoff om mye av det som har skjedd i det landet de siste 70 år.  Dette fortjener å bli presentert for et bredt publikum.  Men fremstillingen skjemmes av en nokså åpenlys partiskhet og politisk skjevhet i retning venstre.  Hun farer med en rask harelabb over og nevner knapt det internasjonale samfunns anerkjennelse av det jødiske folks historiske rettigheter i landet mellom Middelhavet og Jordanelven, og synes ikke å ha fått med seg hva som er de rettslige konsekvensene av freds- og grenseavtalen med Jordan fra 1994 og tilsvarende avtaler med Egypt og Libanon.

 

Forfatteren har en bastant oppfatning av “palestinernes” rettigheter og “okkupasjonen av palestinske områder,” men glemmer at det ikke finnes noen som er mer “palestinere” enn landets jødiske befolkning.  At landet tross etnisk rensing og forsøk på folkemord har hatt en jødisk urbefolkning sammenhengende i mer enn 3000 år, mens en stor del av den arabiske folkegruppen er etterkommere etter innvandrere fra det siste århundret, problematiseres ikke.  I 1948 ble store deler av det landet som var tiltenkt som nasjonalhjem for det jødiske folk, ulovlig okkupert av nabolandet Transjordan og forsøkt annektert.  Dette området, Judea, Samaria og Øst-Jerusalem ligger i dag innenfor Israels internasjonalt anerkjente grenser.  Området har aldri vært “palestinsk”

 

Fredsavtalen med Jordan opphevet våpenhvileavtalen av 1949 og overflødiggjorde det militære styret over området og anvendelsen av rettsregler hentet fra internasjonal humanitærrett.  Oslo-avtalene opprettet et midlertidig selvstyre for den Palestina-arabiske lokalbefolkningen, et selvstyre som vedvarer i påvente av en endelig avtale med selvstyremyndighetene.  Dette utgjør ingen “okkupasjon” i folkerettens forstand, men erkjennelsen av dette faktum har ennå ikke trengt inn i akademiske kretser i Norge.  Dette er synd fordi det skaper så mye bortkastet arbeid for akademikerne og så mange unødvendige politiske vrangforestillinger i opinionen.

Vi benytter imidlertid anledningen til å gratulere Israel med dagen.

Facebook Comments

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *