Hva er det som splitter?

”Jeg vil være den jeg er og si min mening,” var Sylvi Listhaugs kommentar til hvorfor hun trakk seg fra Regjeringen Solberg.  Det er en meget talende begrunnelse for den beslutningen hun tok etter møtet med statsministeren kvelden før.  Vi skal ikke gjennomgå denne saken, men si litt om hvordan den ser ut fra utsiden, ‒ der hvor de norske mediene, ekspertene og politikerne ikke befinner seg.

Av dr. Michal Rachel Suissa, leder for Senter mot antisemittisme

Det vi opplever er et varsko, ‒ et illevarslende tegn på at noe er galt et sted bak kulissene.  Enhver norsk politiker har nemlig plikt til å være den de er og ikke mene eller handle etter instruks fra andre.  Å gjøre det, er noe som hører udemokratiske og totalitære systemer til.  Det er som seg selv de folkevalgte er valgt av folket.  Hvis en representant stemmer i strid med sin vilje, er vedtaket ugyldig etter norsk rett.   Men nå opplever vi at nettopp dette kreves av Sylvi

Listhaug.  En samlet venstreside står bak kravet.  Historien kan oppvise liknende tilfeller.

Det nagende spørsmålet er: Hvem kan vi egentlig stole på i en verden hvor lederne faller hverandre i ryggen for å ivareta snevre egeninteresser?  Vi tror ikke på forklaringen om at Sylvi Listhaug gikk av for å berge regjeringen.  Hun gikk av for å berge sin integritet og selvrespekt, ‒ for å kunne ta vare på seg selv og sine forpliktelser som folkevalgt og overleve den politiske hverdagen som sannferdig og rettskaffent menneske.

 Hun fikk beskjed om at botsøvelser ikke er nok.  Det kreves mer.  Det kreves underkastelse og oppgivelse av alt som minner om egne selvstendige meninger.  Det er ikke først og fremst sannheten som teller, men den kompromissløse lojaliteten til hva makten forlanger av en.  Å gjøre opprør mot makten ved å holde fast på sannhet og integritet, oppfattes som farlig og må avvises.  Derfor vil mange politikere tilpasse seg maktens krav.  Som SF-politikeren Finn Gustavsen av egen erfaring sa det: ”En politiker er en person som er så tykkhudet at han kan stå oppreist uten ryggrad.”  Men det gjelder altså ikke Sylvi Listhaug.  Hun krever rettskaffenhet.

Derfor er det uten verdi i det politiske miljø at Sylvi Listhaug snakker sant.  Ved å gjøre det, utfordrer hun alle dem som snakker hensiktsmessig og egennyttig, ‒ hun stiller dem i et dårlig lys blant velgerne, noe meningsmålinger allerede har vist.  Det oppfattes som uryddig spill og kan ikke tolereres.  Det var ikke flertallet på Stortinget som fikk henne til å gå av.  Den gleden snøt hun dem for.  Det var hennes egen sjef, statsminister, Erna Solberg, som lot henne forstå hva som også for henne er den politiske realiteten i Norge.

Sett utenfra var det statsminister Erna Solberg som sviktet sin justisminister, ‒ ikke slik man ser det i politikerkretser, ‒ men slik vi andre opplever det fra utsiden, vi som har satset vår tilværelse her i landet på tillit til at våre ledere alltid er til å stole på.  Kan vi borgere av dette landet stole på ledere som ikke kan stole på hverandre, ‒ som i ren egeninteresse reiser anklager mot et rakrygget menneske for en hvilken som helst bagatell når en anledning til å skade vedkommende byr seg for noen?

For en tid siden skrev vi om den radikaliseringen av norsk politikk som var blitt synlig i tiden etter stortingsvalget.  Den blokken som har dannet seg til venstre for Arbeiderpartiet vokste en tid kraftig på meningsmålingene.  Denne koalisjonen av ytterliggående politikere er nå blitt toneangivende og setter politisk dagsorden.  Med seg i dette spillet har de landets riksdekkende medier som helt forutsigelig, av hensyn til opplagstallene og pressestøttens fremtid, gjerne imøteser en regjeringskrise.  Hva velgerne vil mene om denne ”politikken” gjenstår å se.  Folk flest er opptatt av realpolitiske spørsmål og ikke av personforfølgelse, intriger og maktspill.

Det var representanten for det marxist-leninistiske ”Rødt,” en avlegger av kommunistpartiet AKP-ml, som benyttet anledningen til å fremme mistillitsforslag mot justisministeren for å ha påpekt det som er åpenbart for de fleste, at Arbeiderpartiet setter hensynet til terrorister foran hensynet til landets sikkerhet.  Holdningen er at man ikke kan trekke tilbake statsborgerskap og utvise innvandrere som begår terrorhandlinger uten omfattende rettergang i likhet med mulla Krekar.  At vi med en slik justis raskt vil kunne ende med å tape kampen mot terror, har ingen betydning for beregnende leninister som får en anledning til å markere sin vilje til makt.

Det begynner å tynnes ut blant dem som husker ml‒bevegelsen på 60-70-tallet.  Et av deres slagord var den gang ”Riv ned det bestående!”  I dag er løftene om ”væpna revolusjon” og ”proletariatets diktatur” skiftet ut med en påstått omsorg for likestilling, menneskerettigheter og klima.  Men ikke la denne forvandlingen lure deg.  Det er de samme stalinistene som styrer politikken sin mot de samme gamle totalitære målene.  Forskjellen er at i dag har de med Arbeiderpartiets og medienes hjelp greid å få et flertall på Stortinget med på rivingen. Det første de vil ha vekk er politikere som står fast på sin egen overbevisning og ikke dilter etter bjellesauen. 

For de av landets jøder som har historisk minne, bør det som nå skjer i norsk politikk være en grunn til største årvåkenhet.  Det er ikke lenger politiske realiteter innenfor en ramme av demokratisk representasjon på Stortinget som setter dagsorden, men et oppkonstruert maktspill fra opposisjonen for å fjernstyre Regjeringens holdninger, meninger og lojalitet.  Det vi opplever er en uhindret praktisering av hersketeknikker, velkjente fra gammel tid i land vi ikke gjerne vil sammenlikne oss med og hvor offeret til sist gjerne ble noen som insisterer på å være den de er.

Facebook Comments

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *