Politikken radikaliseres

Store endringer i velgeroppslutningen var synlige før varslersakene rammet de politiske partiene.  Radikaliseringstendensen på venstresiden fikk et tydelig utslag da det revolusjonære marxist-leninistiske partiet “Rødt” oppnådde å få en representant på Stortinget, samtidig som SV og de grønne forsvarte sine posisjoner.  I dag utgjør ifølge meningsmålingene denne radikale falanksen en blokk på omkring 15 prosent av velgerne til venstre for Arbeiderpartiet.  Det Arbeiderpartiet nå taper i oppslutning ser ut til å kompenseres på ytterste venstre fløy.

Av dr. Michal Rachel Suissa, leder for Senter mot antisemittisme

At regjeringen Solberg med et nødskrik overlevde valget kan ikke forklares med at de borgerlige partiene holder ideologisk stand mot venstresiden.  Tydeligst ser vi dette i Krf.  Vi ser snarere at stadig flere tradisjonelle verdikonservative standpunkter viker plass for meninger som tidligere ville ha vært typiske for den politiske venstresiden.  Og det er ungdomsorganisasjonene som leder an i denne utviklingen.  De synes grepet av materialisme og moralsk likegyldighet.

Det har lenge vært åpenbart at den ideologiske og politiske opplæringen av norsk opinion for en stor del skjer gjennom sosiale medier og den informasjonsstrømmen de venstreradikale massemediene formidler.  Norsk politikk er i dag mer enn noe annet et mediestyrt prosjekt.  Nesten hele folket har i dag NTB, NRK og TV2 som hovedkilde til nyhetsinformasjon.  Det gjelder især informasjon om internasjonale saker.  Er dette en verdig tilstand i et demokrati?

Vi ble presentert for et skoleeksempel på medienes aktive rolle i utformingen av norsk opinion i et intervju som NRKs Ole Torp ga med historieprofessor Terje Tvedt 14. februar.  Vi har sjelden sett en NRK-medarbeider arbeide mer bevisst for å avspore en interessant samtale om et alvorlig tema.  Oppdraget hans gikk åpenbart ut på å delegitimere resultatene av professor Tvedts forskning som ikke harmonerer med venstresidens foretrukne bilde av samfunnet.  Tvedts påvisning av at samfunnet gjennomgår en historisk endring ble redusert til mistenkeliggjørende spørsmål om hans syn på innvandring.  Folkeopplysning er blitt til folkefordumming.

En konsekvens av denne utviklingen vi ikke bør overse er at vi nå opplever å få inn på Stortinget stadig mer selvradikalisert ungdom som målbærer standpunkter det offisielle Norge har tatt avstand fra i mer enn 70 år.  Et talende eksempel på dette så vi forleden da representanten for det marxist-leninistiske partiet “Rødt,” nominerte den Palestina-arabiske BDS-bevegelsen som kandidat til Nobels fredspris.  I Norge er denne bevegelsen sammensatt av organisasjoner som strekker seg fra Mulla Krekar til Vigrid med hele den politiske venstresiden og fagbevegelsen som aktive støttespillere.  Vi ville ikke bli forbauset om Nobelkomiteen faktisk vurderer kandidaten.  Det er sjelden fredsprisen skaper fred.

Hendelsen vakte internasjonal oppsikt, mens den i Norge knapt ble lagt merke til.  Boikott-bevegelsen BDS er en av de palestinske selvstyremyndighetenes frontorganisasjonersom aktivt motarbeider den fredsprosessen Norge støtter.

Partiet “Rødt” som utgir publikasjonen “Gnist” som er oppkalt etter Stalins avis “Iskra,” er en avlegger av “Arbeidernes kommunistparti,” AKP (m-l), som ble omorganisert etter Sovjetunionens sammenbrudd og gjenoppsto som et parti for “arbeidsliv, solidaritet, miljø og feminisme.”  Nå snakkes det ikke lenger om “væpna revolusjon” og “proletariatets diktatur,” men heller om “likestilling, “menneskerettigheter” og “klima,” – tema som ikke utfordrer det borgerlige Norge.

Men la deg ikke lure av innpakningen: Partiet er det samme, meningene er de samme, politikken er den samme og konsekvensene er de samme.  Det som er nytt er koloritten i kamuflasjemalingen, – de verbale tilsløringene av den totalitære undertrykkende ideologien som denne bevegelsen alltid har stått for og ikke kan gi avkall på uten å risikere å utslette seg selv.  Også det er en del av stalinismens vesen.

Å nominere til Nobels fredspris den internasjonale frontorganisasjonen til Palestina-arabiske terrororganisasjoner som BDS-bevegelsen er, avslører at partiet “Rødt” mener alvor med sitt arbeid for å undergrave og eliminere den jødiske staten Israel.  Det er uforsiktig av norske medier å oppfatte dette som et politisk stunt som hører hjemme i underholdningsverdenen.  Det som skjer er alvorlig fordi det er betegnende for en historisk utvikling her i landet som nesten umerkelig er i ferd med å omdanne Norge bort fra den homogene og vennligsinnete velferdsstaten med en rolle i verdenssamfunnet til en fiende av nasjonalstaten, – ikke bare den jødiske, men også vår egen.

At “Arbeidernes kommunistparti,” Rødt, ennå kan betraktes som en marginal bevegelse i Norge som de etablerte partiene og politikerne kan smile av, bør ikke lede til den misforståelse at denne organisasjonen ikke er farlig.  Med sine frontorganisasjoner og nært beslektede grupperinger som Palestina-komiteen, BDS-bevegelsen, Fellesutvalget for Palestina, SOS-Rasisme, Antirasistisk senter, Folk er folk og Tjen folket, sprer den sine politiske tentakler utover i samfunnet, samler penger og øver innflytelse på folkemeningen i en grad som folk flest ikke synes å være klar over.

At deler av nettverket fra tid til annen innhentes av lovens lange arm og dømmes for bedrageri, har ikke vært tilstrekkelig til å begrense aktiviteten.  Alle totalitære bevegelser har begynt i det små, og når anledningen bød seg har de tonet flagg.  Det er mange fellestrekk mellom fortidens og dagens radikale marxister.  Deres omtale av Israel viser det nære slektskapet.

I Statsbudsjettet for 2018, side 178, sier regjeringen bl.a. at “Bekjempelse av diskriminering, herunder også hatefulle ytringer og antisemittisme er viktige prinsipper for det norske engasjementet [i giverlandsgruppa for det palestinske selvstyret].  Det er heller ikke i tråd med norsk politikk å støtte organisasjoner som har uttrykt hovedformål å fremme BDS-kampanjen (Boikott, Desinvesteringer og Sanksjoner).  Regjeringen er imot boikott av Israel.”  Dette viktige prinsippet er imidlertid slik formulert at det ikke får virkning for støtten hverken til boikotterne i PLO, i BDS-bevegelsen eller partiet Rødt.  I likhet med mediene, vegrer politikerne seg for å erkjenne og ta fatt i de mest alvorlige problemer samfunnet står overfor.  Det vil vi en gang måtte betale en pris for.

Facebook Comments

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *