Striden om Jerusalem

Israels hovedstad, Jerusalem, har vært omstridt i årtusener.  For enkelte synes det ikke å være mulig å legge til side engasjementet for denne byen.  Igjen og igjen dukker Jerusalem opp som et stridstema, og det skal ikke mer til enn at arkeologer graver frem historisk ugjendrivelige bevis for byens jødiske forhistorie, noe de har holdt på med gjennom halvannet århundre, før politikere over store deler av verden får problemer og reiser anklager mot Israel for å gjøre noe upassende.

Av dr. Michal Rachel Suissa, leder for Senter mot antisemittisme

Den europeiske unions, EUs, sendemann til Israel har nylig utarbeidet en årsrapport til sin arbeidsgiver i Brussel hvor han går i rette med de omfattende arkeologiske utgravningene i Gamlebyen og det at israelske myndigheter legger til rette for at turister skal kunne komme dit og se med egne øyne hvordan byen tok seg ut på tiden for både det første og det annet Tempel.  I rapporten, som er blitt lekket til den britiske avisen The Guardian, heter det at disse arkeologiske prosjektene “… fremhever den historiske kontinuiteten til det jødiske nærværet i området på bekostning av andre religioner og kulturer.”

Avisen The Guardian som politisk befinner seg langt ute på venstresiden, forteller om diplomater fra EU som advarer om at Israel utvikler arkeologiske turistattraksjoner “for å legitimere ulovlige bosettinger i Jerusalems palestinske nabolag.”  I EU-rapporten reises det også sterk kritikk mot at israelerne planlegger å bygge en taubane som vil lette turistenes atkomst til de historisk interessante delene av det gamle Jerusalem.

Det er ingen tilfeldighet at EU ser med voksende bekymring på at israelerne dokumenterer sin historiske tilknytning til Jerusalem (og andre deler av landet) med vitenskapelige midler.  Nettopp EU har vært blant de mest ivrige når det gjelder å støtte opp under de Palestina-arabiske påstandene, bl.a. innenfor UNESCO, om at jødene ikke har noen historisk tilknytning til Jerusalem og de hellige stedene.  EU har i internasjonale fora støttet en rekke resolusjoner som fornekter byens jødiske opphav og tilknytning.

Denne politikken er også en del av EUs åpne konflikt med USA i spørsmålet om Jerusalems status.  Det ble svært dårlig likt i Brussel at president Donald Trump tok til orde for å erkjenne at Jerusalem faktisk er Israels hovedstad, og hans beslutning om å sette ut i livet Kongressens vedtak fra 1995 om å flytte den amerikanske ambassaden til Jerusalem.  I EU er det en voksende bekymring over den muligheten dette vedtaket innebærer for at et skjerpet konfliktnivå i regionen skal spille over til Europa i form av økt terrorisme der.  En terrororganisasjon som Hamas har allerede signalisert at man nå vil rette oppmerksomheten mot israelske interesser, ikke bare i Israel, men også i andre land, noe som øker sannsynligheten for angrep i Europa og USA.

Dette er noe av bakteppet for EUs iver etter å få blåst nytt liv i den norsk-sponsede fredsprosessen som har ligget død i mange år, og i Norge er det fremdeles sett på som et prestisjeprosjekt som gjennom 25 år har vært med på å profilere landet som internasjonal fredsmekler.  Norge har derfor en naturlig alliert i EU når det gjelder å bygge opp under forestillingen om at det eksisterer en mulig fredsprosess.

På palestinsk side snakkes det imidlertid i klartekst om at Oslo-prosessen ikke lenger er grunnlag for fredsforhandlinger, uten at dette synes å bli tatt hensyn til på norsk side.  Mens Regjeringen i sin nye samarbeidserklæring sier at den ikke vil “… støtte organisasjoner i de palestinske områdene som oppfordrer til vold eller som fremmer hatefulle ytringer, rasisme eller antisemittisme,” gjelder ikke dette når slike oppfordringer og ytringer kommer fra de palestinske selvstyremyndighetene.  Men vil en slik dobbeltmoral være til gagn for freden?

Troen på fredsprosessen må i dagens situasjon karakteriseres som en tvangstanke.  Den sittende ledelsen for de palestinske selvstyremyndighetene med Mahmoud Abbas i spissen viser ingen tegn til å ville innta en tillitvekkende holdning som fredspartner.  Hver eneste dag formidler de et stadig mer intenst og hatpreget oppvigleri rettet mot USA, Israel og den jødiske befolkningen.  Bare det å skulle få dette på avstand slik at partene kan føre normale diplomatiske samtaler over et forhandlingsbord virker usannsynlig i dag.  En hatefull stemning gjennomsyrer all politikk på den islamske siden.  Det vil eventuelt ta generasjoner å endre dette bildet til noe som likner på fred og forsoning.

I Jerusalem har også de israelske myndighetene gjort det helt klart overfor utenlandske diplomater at det ikke finnes grunn til å tro på noen fred i overskuelig fremtid.  I et møte med 80 diplomater i Knesset forleden sa Knessets ordstyrer Juli Edelstein: “La oss ikke villede oss selv om mulighetene til å undertegne en fredsavtale med palestinerne i nær fremtid.”

Slik stemningen er i dag, bør vi heller ikke la oss villede til å tro at en slik fredsavtale vil være mulig i en noe fjernere fremtid.  Det er ingenting som tyder på at man i det Palestina-arabiske miljø, eller for den saks skyld innenfor hele den islamske kretsen, i dag har en forståelse av hva mellomfolkelig fred i vestlig forstand i det hele tatt innebærer.  Det problemet utgjør en kulturell barriere som er uoverstigelig så lenge Vesten ikke er villig til å la seg underkaste den islamske kulturen og islam ikke vil la seg reformere til å bli en moderne humanistisk orientert sivilisasjon.  Det er ikke arkeologene i Jerusalem som står i veien for freden, slik EU sier.

Facebook Comments

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *