Norge og fredsprosessen

I 25 år har det pågått forhandlinger mellom israelske myndigheter og representanter for den Palestina-arabiske befolkningen med sikte på å komme frem til en freds- og selvstyreavtale med palestinerne.  Nokså raskt fikk man på plass en avtale om prinsippene for fredsprosessen, Oslo 1-avtalen av 1993, og to år senere en midlertidig avtale om palestinsk selvstyre som også la opp et detaljert løp for videre forhandlinger frem til en endelig fredsavtale.  Ingen av avtalene sier noe spesifikt om hvilken endelig form det palestinske selvstyret skal ha, men utelukker heller ikke en tostatsløsning.  Det viktigste kravet til en løsning er at de to partene i fortsettelsen skal leve side om side i fred og sikkerhet.

Av dr. Michal Rachel Suissa, leder for Senter mot antisemittisme

Fred og sikkerhet for begge parter er fremdeles nøkkelordene man ikke kan overse eller ta lett på hvis man etter to tiår med mislykkede fredsforhandlinger skal forsøke å få partene tilbake til forhandlingsbordet.  Fred og sikkerhet vil ikke være et problem for den palestinske part under en fredsavtale med Israel.  Både militært og økonomisk er Israel fullt ut i stand til å garantere at det palestinske selvstyret, uansett i hvilken form, vil kunne leve i fred og sikkerhet i forhold til sine geografiske naboer i regionen hvor nettopp fred og sikkerhet i dag er et knapt gode som ingen andre enn Israel kan sikre for seg selv.  En eventuell palestinsk stat med freds- og sikkerhetsavtale med Israel vil uten videre kunne nyte den samme tilstand av sikkerhet som Israel.  Men å forvalte en stat krever bedre kvalifikasjoner enn noen palestinske ledere hittil har vist at de besitter.

I disse dager har Regjeringen på ny engasjert seg i arbeidet med å gjenopplive den gamle Oslo-baserte fredsprosessen.  Utenriksministerens reise til Jerusalem, Ramallah og Washington og samtalene med president Trump og hans administrasjon har hatt som uttalt mål å gjenopprette fredsprosessen og dermed legitimiteten til den politikken som støtter opp om det “statsbyggende” arbeidet innenfor de palestinske selvstyremyndighetene.  Denne støtten som både fra USAs og Norges side gjennom et kvart århundre har hatt som formål å gi selvstyremyndighetene praktiske forutsetninger for å kunne utgjøre en statsbærende myndighet, har hatt som forutsetning at det også på palestinsk side har vært et seriøst ønske om å etablere en selvstendig palestinsk stat som er i stand til å opptre som en stat innenfor det internasjonale samfunn.  I dag er det lite som tyder på at en tostatsløsning er prioritert på palestinsk side.  Heller ikke tyder deres atferd på at en tostatsløsning vil være det mest sannsynlige utkommet av Vestens gavmildhet.  Pådrivet i Norge og EU når det gjelder å skulle få i gang nye forhandlinger, virker urealistisk og man spør seg etter motivet.  Er det noe mer i dette enn bare et ønske om å holde karusellen gående?  Oslo-prosessen har til nå kostet mange tusen mennesker livet og billioner av dollar.  Hvor lenge vil man at dette skal pågå?

På amerikansk side er det reist åpen tvil om hvorvidt PLO-regimet egentlig har hatt til hensikt å bygge seg selv opp som selvstendig statsmakt ved hjelp av den finansielle og tekniske støtten de har fått.  President Trump har sagt tydelig fra at man ikke lenger vil finne seg i å betale penger for noe som ikke blir levert.  En reaksjon på dette som man bør legge merke til er at PLO-regimet oppfatter denne trusselen som “blackmail,” det vil si at de føler seg presset til noe de ikke vil.

Det går knapt en dag uten at de palestinske selvstyremyndighetene stiller seg bak terrorhandlinger som beviser at det ikke er en fredsløsning med Israel de arbeider for, men at det tvert imot er å skade og til sist å ødelegge Israel som er deres fjerne mål.  I det siste har de palestinske lederne stått frem med krav og påstander som i seg selv vil være uoverstigelige hindre for enhver tanke om å gjenopprette ekte fredssamtaler.  Bare kravet fra PLO-ledelsen om at USAs president og Kongressen skal tilbakekalle sin anerkjennelse av Jerusalem som Israels hovedstad for at de skal sette seg til forhandlingsbordet, er et effektivt hinder for fred.  Men det er denne politikken de fører og det er dette USAs president sier han vil ha en slutt på.

Når man på israelsk side stiller seg positivt til en fornyet norsk (og amerikansk-europeisk) innsats for å gjenopplive fredsprosessen, betyr ikke dette at man i Israel er optimistiske til muligheten for å komme i gang med de avsluttende fredsforhandlingene som var avtalt i Oslo-2-avtalen.  Det finnes knapt noen på israelsk side som tror at noe slikt er mulig med de grupperingene som i dag utgjør det palestinske lederskapet og PLO.  De er alle sammen for lengst kompromittert som bunnløst korrupte og helt uten troverdighet.  De bruker åpenlyst den vestlige støtten de får til å fremme terror og oppvigleri rettet mot det israelske folk.  De oppmuntrer til terrorangrep mot jødiske sivile gjennom sine offisielle medier som de får penger av oss for å drive, og de skjerper denne politikken når de hører trusler om at vestlig støtte kan bli redusert som følge av terrorpolitikken.

Israel har derfor et motiv for å ønske at Vesten fortsetter å holde dette regimet i relativ ro gjennom støtte og teknisk samarbeid, inntil det kanskje en gang i fremtiden skjer indre forandringer til det bedre.  Mye vil på det punkt avhenge av utviklingen i forhold til land som Egypt og Saudi Arabia, og hvor langt USAs tålmodighet kan strekkes.  Maktkampen etter at Abbas er borte kan også få betydning for fremdriften i eventuelle forhandlinger.

På norsk side må vi smøre oss både med tålmodighet og langsiktig gavmildhet.  Norges dilemma i Midtøsten er at vi har malt oss selv inn i et hjørne med maling som ikke ser ut til å ville tørke.  Norge har for mange år siden gått i PLO-fella og lovet store penger mot forhandlingsvilje.  Når den palestinske fredsviljen er uteblitt, føler våre myndigheter at de må fortsette å betale for å leve i håpet og i hvert fall for å unngå terror.   Denne utpressingen tildekkes ved at de klandrer Israel som ofte holdes ansvarlig for manglende fremdrift.

Nå har Donald Trump slått fast hvor ansvaret ligger, så det nytter ikke lenger å tvære på de gamle anklagene om “ulovlige bosettinger og okkupasjon i strid med folkeretten.”  Norges tilslutning til urimelige anklager mot Israel fra PLOs venner i FN bør nå avsluttes dersom vi skal kunne spille en konstruktiv rolle som tilrettelegger for fredsforhandlinger.  Anklagene mot Israel er for lengst avslørt som falske og Norge vil gjøre klokt i å lytte til hva den nye administrasjonen i Washington nå sier om forholdene i Midtøsten.

Statsminister Solbergs vellykkede møte med president Trump skyldtes ikke minst at Trump viste overbærenhet og så bort fra den norske regjeringens dobbeltspill i FN.  De norske medienes skuffelse over at Solberg oppfattet Donald Trump som “…en normal mann med sans for humor som jeg møtte, som var opptatt av å være vennlig og hyggelig…” var åpenlys.

Trump lyktes nylig i å tvinge Nord-Korea til å fornye den diplomatiske kontakten med Seoul.  Om en slik taktikk kan lykkes i Ramallah gjenstår å se, men våre forventninger til fred med det eksisterende PLO-regimet er ikke nevneverdig store.  Vi merker oss at selv utenriksministeren er noe reservert, men hun har jo fratatt seg selv valgmuligheten.

Facebook Comments

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *