Antisemittismens kår i Norge

Av dr. Michal Rachel Suissa, leder for Senter mot antisemittisme

 Norges manglende forutsetning for å spille en konstruktiv rolle som fredsmekler i konflikten mellom Israel og de palestinske selvstyremyndighetene fikk forklarende illustrasjoner forleden.  Omtrent samtidig med at Regjeringen reagerte skarpt på at USA anerkjenner Jerusalem som Israels hovedstad, publiserte Holocaust-senterets sin nye rapport om “Holdninger til jøder og muslimer i Norge 2017.”  Den fremstilles som en oppfølging av undersøkelsen “Antisemittisme i Norge? Den norske befolkningens holdninger til jøder og andre minoriteter” fra 2012, men går utover den rammen i og med at den sidestiller og likestiller befolkningens holdninger til jøder og muslimer (“andre minoriteter”).  Denne endringen har antakelig vært ansett som politisk nødvendig, men er jødehatet og frykten for islamsk terror sammenlignbare fenomener?

I presentasjonene av den nye rapporten legges det stor vekt på å fremstille endringer i måleresultater som uttrykk for en tilbakegang for antisemittiske holdninger.  Vi ser liten grunn til å slutte oss til slike tolkninger.  Rapporten selv presenterer tall som viser at den jødiske befolkning i Norge selv opplever en helt motsatt utvikling: Hele 70 prosent av de spurte jødene opplever en økning i norsk antisemittisme.  Dette stemmer overens med vår egen opplevelse, og vi undres over at HL-senteret ikke har grepet tak i denne anomalien og gir den en troverdig analyse og forklaring når de først har fanget den opp i sin undersøkelse.

Flere iøynefallende svakheter ved den siste undersøkelsen gjør at tallmaterialet må vurderes med forbehold bl.a. fordi gjennomføringen av undersøkelsen i lang tid var forhåndsannonsert i mediene, noe som ikke var tilfelle med den første undersøkelsen.  Det fører bl.a. til at man må regne med større feilmarginer i svarmaterialet.  Resultatet kan derfor ikke med den skråsikkerhet vi nå ser, tas til inntekt for en reduksjon av den norske antisemittismen.  Det er i og for seg interessant at man denne gangen har inkludert en muslimsk respondentgruppe i undersøkelsen.  Men også her må tallene tas med store forbehold.  Svar på slike spørsmål som HL-senteret har valgt å stille, vil lett kunne være påvirket av den aktuelle mediedebatten om slike tema på undersøkelsestidspunktet.

Vår konklusjon er derfor at vi i HL-senterets materiale ikke kan spore en signifikant endring i bildet når det gjelder antisemittiske holdninger i norsk offentlighet, hverken hos muslimer eller andre slik rapporten og de offisielle kommentarene til den mener å se.  Vi legger i den sammenheng merke til at man i rapporten ikke problematiserer bruken av ledende spørsmål til respondentene eller responsen på slike spørsmål.

 

Et eksempel på ledende eller endog villedende spørsmål er at man prøver å måle sympati for jødene ved å stille spørsmålet: “På grunn av Holocaust har jødene i dag rett til en egen stat der de kan søke beskyttelse når de blir forfulgt.”  Her forteller man uvitende respondenter noe som ikke er sant, og bruker svaret som indikasjon på en holdning til jødene.  Jødenes rett til en egen stat har ingenting med Holocaust å gjøre, men det er en utbredt myte i arabiske land at Vesten tildelte jødene land i Midtøsten som et plaster på såret for Holocaust.

Rapporten kommer derved i skade for å utbre denne myten også blant nordmenn som derved forledes til å tro at jødenes rett til en stat er tvilsom og svakere enn f.eks. nordmenns rett til en egen stat.  I nyere tid ble det jødiske folks rett til det som hadde vært deres historiske hjemland i 3000 år slått fast i folkeretten i 1920, og gjenopprettelsen i 1948 av den uavhengige staten Israel skjedde på nøyaktig samme måte og med samme rett som gjenopprettelsen av det uavhengige kongedømmet Norge i 1814.

Rapporten søker heller ikke å identifisere årsaker og kilder til antisemittiske holdninger blant nordmenn, selv om dette i flere tilfelle burde være rimelig enkelt.  Når man skiller mellom historisk nedarvede stereotypier som kan stamme fra Sions vises protokoller, og oppfatninger som klart kan relateres til medienes omtale av den arabisk-israelske konflikten, burde man i en analyse som denne kunne avsette plass til nettopp å knytte antisemittiske holdninger til informasjon som respondentene med stor sannsynlighet må ha fått gjennom medienes vedvarende ubalanserte og usaklige omtale av Israel og konflikten med araberne.

 

Et annet eksempel på slike spørsmål er: ” Israel behandler palestinerne like ille som jødene ble behandlet under 2. verdenskrig.”  Spørsmålet består av en løgn som mange tror på fordi de har fått den servert gjennom norske medier.  Rapporten fra HL-senteret ville ha styrket sin seriøsitet og troverdighet om man også hadde viet spørsmålet om holdningenes opprinnelse og kilder bred oppmerksomhet.  Vi har lenge kunnet observere at nordmenn lærer antisemittiske holdninger av riksmedienes ubalanserte og feilaktige rapportering fra Midtøsten.  Arbeidet med Regjeringens handlingsplan mot antisemittisme ville ha kunnet dra nytte av HL-senterets arbeid om undersøkelsen hadde vært mer fyllestgjørende på dette punkt.

Slik det er, opplever vi imidlertid at nettopp mediene bruker rapporten for å fremme sin egen politiske agenda.  Vi fikk et grelt eksempel på dette da NRK i en nyhetssending nærmest insisterte på at det var Sylvi Listhaug som var opphav til mistroen mot muslimer i Norge.  I NRKs Dagsnytt Atten stilte en av HL-senterets egne forskere opp i en debatt hvor vedkommende tydelig avslørte en politisk agenda bak rapporten.  Det er synd en slik anledning til å få det antisemittiske ondet i Norge belagt med fakta ikke kan gjennomføres uten at arbeidet skjemmes av en politisk slagside.

 

Et grelt eksempel på hvordan antisemittismen har grodd fast og holdes ved like både i Norge og andre land fikk vi også da USAs president forleden uttalte den selvfølgelighet at Jerusalem er Israels hovedstad.  Det skapte kraftige reaksjoner i Norge og andre vestlige land, og noe nær hysteri i den islamske verden hvor bl.a. Norges NATO-allierte, Tyrkias president Erdoğan, minnet den islamske verden om dens plikt til å drepe jøder.  Norge støtter systematisk de mange anti-israelske resolusjonene som hvert år vedtas mot den jødiske staten i FNs organer.  Det virker som om myndighetene ikke forstår virkningen av dette.

 

Det er viktig å legge merke til denne atferden og disse reaksjonene, for de indikerer to forhold som i lang tid vil ha betydning for muligheten for å skape fred og forsoning både i Norge og i Midtøsten: Når den norske regjering mener at spørsmålet om hvorvidt Jerusalem er Israels hovedstad, bør gjøres til et forhandlingsspørsmål, indikerer den at Norge ikke fullt ut anerkjenner Israel som suveren stat.  Det er en holdning enhver jøde bør merke seg.  Norge ser ut til å ville holde muligheten åpen for å svikte jødene enda en gang.

Når den islamske verden sier at Jerusalem er hovedstad i “staten Palestina,” forteller de at de ikke anerkjenner Israels seier i Seksdagerskrigen som utgjorde den militære fullførelse av landets uavhengighetskrig.  Her dreier det seg ikke bare om Jerusalem, – man anerkjenner rett og slett ikke Israels rett til å eksistere som uavhengig stat.  Den islamske verden forlanger at historien skal tilbakestilles, og de sier at det er deres “følelser” det står om.

Den dagen de arabiske statene eventuelt ikke lenger har bruk for Israel for å trygge sin sikkerhet, vil de alle kunne vende Israel ryggen igjen.  Vi har ingen grunn til å tro at utviklingen fra middelalder til moderne opplysningstid vil gå raskere i Midtøsten enn den gjorde i Europa, og vi har heller ingen rasjonell grunn til tilpasse oss kulturer som ikke oppfyller et minstekrav til sivilisatorisk holdning og atferd.  Det er på dette punkt at våre ledere må fatte en beslutning om å stå på sivilisasjonens side i den konflikten som er i emning også her.

Facebook Comments

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *