Norge besto ikke prøven

Av dr. Michal Rachel Suissa, leder for Senter mot antisemittisme

Vi har ofte undret oss over norsk Midtøsten-politikk.  Vi har aldri fått den til å bekrefte at vår utenrikspolitikk har som hovedoppgave å ivareta norske interesser overfor utlandet.  I forholdet til Midtøsten forekommer det oss at det like gjerne kan forholde seg omvendt: Utenriksministerens hovedansvar synes å være å ivareta utlandets interesser overfor Norge.

 Denne utydeligheten kom også frem i utenriksministerens første reaksjon på meldingen om at USA hadde til hensikt å innrømme åpent at Jerusalem er Israels hovedstad og at USA derfor vil flytte sin ambassade dit.  Til pressen sa Eriksen Søreide at hun er svært skeptisk til dette.  “Dette er et brudd både med den amerikanske linjen og den internasjonale linjen. Fredsprosessen løses ikke gjennom å ensidig flytte en ambassade, og Jerusalems status er et av de uavklarte og gjenstående spørsmål som må løses mellom Israel og palestinerne,” sier Søreide til VG.  Men president Trump har ikke den gamle Oslo-baserte fredsprosessen i tankene.  Den er avsluttet uten resultat.  Det ble den med betydelig norsk hjelp for flere år siden.

Oppgaven er å skape en fredsprosess som har en rimelig sjanse til å resultere i genuin fred.   Til det trengs en dose realpolitisk erkjennelse, politisk kunnskap og mot.  Utenriksministeren sier til VG at det ikke er opp til noe enkelt land å endre Jerusalems status. “Ingen land kan alene endre status på Jerusalem, heller ikke USA,” sier hun.  Det er et halvt århundre siden Israel endret Jerusalems status for siste gang.  Dette har ennå ikke gått opp for norske myndigheter.  De mener fortsatt at den seirende part i en krig bør føye seg etter den tapende parts krav om betingelsesløs kapitulasjon.

 

Statsminister Erna Solberg uttrykker også bekymring over Trumps erklæring, og mener “det må forhandles fram Jerusalem-løsning.”  Hun (eller hennes rådgivere) burde vite at hva det må forhandles om allerede har vært avtalt mellom partene i den mislykkede Oslo 2-avtalen, og det omfatter ikke spørsmålet om Jerusalems status som Israels hovedstad.  Hun synes ikke å forstå at den norske regjeringens uttalelser her er på kant med prinsippet om ikke-innblanding i andre lands indre anliggender.

En årsak til at de fleste ambassadene er lokalisert i Tel Aviv er historisk og knytter seg til at Tel Aviv i en kort periode under og etter uavhengighetskrigen fungerte som landets hovedstad.  På den tiden var det ennå mange som trodde på en resolusjon fra FNs Hovedforsamling hvor det ble foreslått å gjøre Jerusalem til en internasjonal by styrt av FN.  At Jerusalem i dag er landets hovedstad er det imidlertid hverken FN eller utenlandske regjeringer som bestemmer.  Israel er en suveren stat som selv velger sin hovedstad.  Der er ingen internasjonal godkjenningsordning for hovedsteder.  Når den norske regjering ikke synes å akseptere dette, kan forklaringen være at man egentlig ikke fullt ut anerkjenner Israel som en suveren stat.  Dette er et problem for Norge, – ikke for Israel.

 

Regjeringens omtale av fredsprosessen avslører svake kunnskaper og partiskhet.  Det har ikke vært noen fredsforhandlinger med PLO som ikke er basert på Oslo-avtalene og Sikkerhetsrådets resolusjoner 242 og 338.  Ingen av disse dokumentene omtaler en “tostatsløsning.”  Blant de mange tema som ifølge Oslo-avtalene ble foreslått å gjøres til gjenstand for forhandlinger mellom partene når de utarbeider en fredsavtale og en endelig status for det Palestina-arabiske selvstyret, var det også spørsmål som angår Jerusalem, men ikke spørsmålet om byens status som Israels hovedstad.

Når det gjelder Jerusalem er det forhold som bør kunne avklares i forhandlinger, så som adgangen til hellige steder og forvaltningen av Tempelhøyden som Israel i dag midlertidig har overlatt til Jordan i påvente av en eventuell fredsavtale med selvstyremyndighetene.  Men spørsmålet om hvorvidt et gjenforent Jerusalem skal være Israels hovedstad står ikke på listen over forhandlingstema og vil aldri bli gjenstand for forhandlinger med noen.  Ny deling av Jerusalem er ikke mer aktuell en ny deling av Berlin.

Det er en grov misforståelse å tro at det kan bli forhandlinger om å gjøre Øst-Jerusalem til Palestina-arabisk hovedstad.  Det spørsmålet ble endelig avgjort for 37 år siden og kan ikke endres. Dette burde Norges utenriksminister føle seg forpliktet til å vite om hun skal ha håp om å bli tatt alvorlig i Israel.  Jerusalems status som Israels hovedstad er ikke et av de uavklarte og gjenstående spørsmål som må løses mellom Israel og palestinerne.  Å påstå noe slikt er å søke å forhåndsbestemme et forhandlingsresultat, og dermed svekke muligheten for reelle tosidige fredsforhandlinger.  Politikere burde skjønne slikt, men her svikter det.

 

Fredsforhandlingene mellom Israel og PLO som bl.a. har omfattet etablering av lokalt selvstyre for den Palestina-arabiske befolkningen, ville hatt en mulighet for å kunne munne ut i en tostatsløsning dersom man på arabisk side hadde gjort en innsats for å etterleve de avtalene som ble inngått i Oslo.  Men det skjedde ikke.  PLO og deres medlemsorganisasjoner hadde hverken mot eller mandat til å avslutte den islamske terrorkrigen mot den jødiske staten som de opprinnelig var opprettet for å drive med.  Fredsforhandlingene brøt av den grunn endelig sammen for flere år siden under Obamas ledelse, og derfor finnes det i dag hverken fredsforhandlinger eller en tostatsløsning selv om både Israel og USA fremdeles holder døren på gløtt for forhandlinger.  Men i Israel går livet og historien videre, med eller uten “Palestina,” Europa og Norge.

 

Medienes svært ensidige reportasjer  bl.a. med Israel-fiendtlige kommentatorer og “eksperter” som Trond Bakkevig og Heian-Engdal vil ikke bidra til fred og forsoning.  De vil nok bidra til å skjerpe nordmenns antipati mot den jødiske staten, men vi er ikke sikre på om forskjellen blir så stor når det kommer til stykket. Norske medier har allerede konvertert en stor del av befolkningen til antisemitter.  Heian-Engdal hadde en forklaring på Trumps politikk som kunne være klippet ut av Sions vises protokoller.  Vi kan dessverre vente oss mer av dette.  Det er ingen av mediene som rapporterer at svært mange Palestina-arabere ønsker Trumps tale velkommen og gleder seg over at marerittet med PLO kanskje snart er over.  Mange av de “opptøyene” vi ser i Dagsrevyen er inspirert av medienes nærvær.  Mediene formidler gladelig PLO-regimets propaganda og desinformasjon og villeder dermed sine seere.

 

Realpolitikk er åpenbart ikke en norsk disiplin.  I norske medier lever man i gamle dager og maner frem skrekkscenarier om hva som vil kunne skje om USA nå begynner å forholde seg til realitetene i Midtøsten.  Det vil ta lang tid, det blir mye støy, opptøyer, terror, tap av menneskeliv og resolusjoner i FN.  Men historien lar seg ikke reversere.  Den vil imidlertid gå videre og før eller siden vil realitetene gå opp for flertallet av Palestina-araberne og deres sponsorer.

Etter at president Trump nå har hugget over den gordiske knuten som den korrumperte “fredsprosessen” var blitt gjort til, åpner det seg en rekke muligheter både til fredsforhandlinger og eventuell tostatsløsning.  USA og Israel har tatt det første skrittet ved å slå fast en selvfølgelighet.  Det palestinske regimet står overfor en mer krevende prosess med maktkamp, utrenskninger, nyorientering, avislamisering og korrupsjonsbekjempelse, men tiden vil arbeide for dem som ærlig vil arbeide for genuin fred.  Det er litt synd at ikke den realpolitiske erkjennelsen også har nådd Norge, men Midtøsten har ikke råd til for flere Oslo-prosesser.  Den siste kostet for mye både i tapt tid, bortsløste penger og tap av menneskeliv.  Som oppsummering kan vi slå fast at Norge ikke besto prøven som fredsnasjon i Midtøsten.  Nå er vi tilbake i virkeligheten.

Facebook Comments

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *